Er et ekte demokrati et problem for Norge?

Er småpartiene uønsket i norsk demokrati?

Skrevet av leder av Generasjonspartiet Østfold og finanspolitisk talsperson, Agnor Pettersen

I et demokrati bygger hele systemet på et grunnleggende prinsipp: Alle stemmer skal ha lik verdi. Likevel ser vi gang på gang at småpartier systematisk usynliggjøres i de store meningsmålingene.

Et tydelig eksempel finner vi hos byråer som Norstat, som i sine undersøkelser ikke engang tar med alle partiene som faktisk stiller landsdekkende lister. Velgerne som ønsker å svare på en slik måling, må da manuelt skrive inn navnet på partiet de vil støtte. Den som kjenner litt til statistikk, vet hva det innebærer: Jo flere ekstra steg som kreves, desto færre vil ta dem. I tillegg er det jo en effekt i å bli presentert for alternativet og påminnet <<Generasjonspartiet>> eksempelvis på en av valgene. Da vet man at partiet finnes og er en mulighet. Resultatet er forutsigbart – partier som ikke listes opp, får lavere oppslutningstall.

En selvforsterkende spiral

Denne praksisen skaper en farlig dynamikk. Når småpartiene ikke synliggjøres i målingene, tror velgerne at de «ikke finnes» eller «ikke har en reell sjanse». Når mediene videreformidler tallene, forsterkes inntrykket. Nye partier blir stemplet som irrelevante – ikke fordi de mangler støtte i befolkningen, men fordi systemet gjør dem usynlige. Samme ville vel gjeldt folkegrupper. Men det ville sikkert blitt ganske amper stemning raskt, dersom man utelukket enkelte folkegrupper eller demografier fra undersøkelser - men med politiske partier (som også består av en samling folk) så er det hele mer akseptert. Dette er også paradoksalt. Man gjemmer seg bak at det er en organisasjon, men den består like fult og helt av enkeltpersoner med en mening.

Bevisst maktkonsentrasjon?

Det reiser et alvorlig spørsmål: Er dette bare en uheldig tilfeldighet, eller er det et bevisst grep som bidrar til å sementere makten hos de etablerte partiene? Når nye bevegelser kan rokke ved status quo, er det bekvemt å plassere dem under «Andre» – en sekkepost som i praksis visker ut politiske alternativer. Hvor ofte ser man ikke kategorier «Andre» i meningsmålinger i avisen. Dette er jo å undertrykke de det gjelder. Når det også pågår over tid og er systematikk i det, er det et stort problem for demokratiet og for de menneskene det gjelder. De blir ikke hørt, men heller ignorert.

Et demokratisk paradoks

Norge liker å framstå som et foregangsland for demokrati. Men hva slags demokrati har vi når ikke alle partier får de samme mulighetene til å bli målt, synliggjort og vurdert av velgerne? Når byråene og mediene systematisk overser nye partier, blir det en form for moderne sensur – subtil, men desto mer effektiv. Det er lett å tenke at det sikkert er fordi de ikke er av betydning. Ingen andre er interessert, eller liknende. Virkeligheten er at det er ganske mange som er interessert, når de blir presentert for alternativet. 

Veien videre

Hvis vi virkelig mener alvor med å styrke demokratiet, må det innføres en enkel og tydelig regel: Alle partier som stiller landsdekkende lister, skal listes opp med navn i offisielle meningsmålinger som omhandler valg. Alt annet er jo intet mindre enn en demokratisk skandale.

Valg skal handle om folkets vilje, ikke statens vilje. Ikke om hvilke partier mediene, staten eller analysebyråene på forhånd bestemmer skal være synlige, fordi det er politisk korrekt.